Likestilling

Jeg ser inni mellom kronikker om likestilling og debatter oppstår pg av disse. Men som regel ender man opp med slike argumenter : 

Hvis en mann er tøff og brutal, er han en barsk mann, hvis en kvinne er tøff og brutal er hun vulgær og premenstruell. Hvis en kvinne legger på seg er hun feit kjærring, hvis en mann legger på seg får han pondus. Hvis en mann er kåt er han bare et virilt mannfolk, hvis en kvinne er kåt er hun nymfoman. Hvis en kjekk mann når toppen i musikkbransjen er han flink, hvis en kvinne gjør det samme, spør folk hvem hun har hatt sex med. Hvis en mann er sykepleier er han en myk mann, hvis en kvinne blir bilmekaniker spør folk om hun er lesbisk. Hvis en mann legger ut om et tema han kan mye om er han smart og flink, hvis en kvinnne gjør det er hun bedreviter. Hvis en mann er sur, har han hatt det tøft på jobben, hvis en kvinne er sur er hun premenstruell, 

Joda vi har likestilling....noen ganger ivertfall

Å miste noen

Å miste noen kan vekke sjokk hos mange, men sikkert mange tanker også. Hvorfor er det sånn at mange trenger å miste noen for å innse hvor viktig menneskene i livet er? Jeg har alltid følt at jeg ikke har noen å miste. Og det spiller ingen rolle om de er gamle, unge eller syke. Et menneske du er gla i er viktig uansett. Men noen må ha en sterk opplevelse, før de innser hva som er viktig i livet. Hadde det ikke vært fint om man klarte å ta vare på de viktige menneskene uten å ha et dødsfall først?