Hvorfor er det slik at noen er "vellykket" hele livet? Da jeg gikk på skolen var det noen som alltid hadde fine klær, masse venner, var pene, kjekke, flinke, gjorde det bra i alle fag og etter hvert ble de kjæreste med en annen populær elev.
Videre på veien møter man slike mennesker, og ser at de fortsatt har denne magien på veldig mange rundt seg. De har høy selvtillit, kan snakke med alle og alle synes de er flotte. Det virker som de ikke er nødt til å jobbe hardt for å få til noe som helst i livet. Hvorfor er det slik? Jeg sier ikke at de ikke må jobbe, de må sikkert jobbe, men det virker som alt faller på plass for dem. Mens andre kan jobbe og jobbe og jobbe og møte motgang uansett hvor man snur seg. Er det medfødt å få hellet med seg i livet? eller er man heldig fordi man har stor selvtillit? Eller følger hellet med når man har mange venner og er populær? Får man da lov å gjøre flere feil når man er vellykket?
En annen ting jeg lurer på er hvor dype slike mennesker blir. Kan man bli dyp og empatisk og klok når man aldri har opplevd motgang? Hvis din største bekymring er om hva du skal ha på deg i et selskap, eller hvor du skal reise på ferie neste gang, hvor dyp klarer du å være da? Og kan man lære om motgang uten å ha opplevd det på kroppen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar